Ståa

Dagene flyr avgårde.

Det er travelt på universtitetet; "har dere kommet i gang med oppgavene deres?" spør foreleserene, og jeg må ærlig innrømme at det har jeg ikke, for det er så mye annet som må leses og gjøres først. Og dessuten tar det så mye lenger tid for meg å lese bøkene, enn det gjør for mange andre i klassen.

Ute er det godt og varmt. Det var 28 grader igjen i går, og i følge værmeldingen er det trolig at vi tipper 30-tallet i dag. Jeg har lite klær tilpasset slike temperaturer, og planlegger innkjøp av linbukser og lette sommersko i morgen formiddag.

Ellers har vi hver eneste morgen henne uken moppet en liten innsjø av vann opp fra kjøkkengulvet. Det lekker vann fra vaskemaskinen og huseieren, en hyggelig eldre herremann, har alt vært her en gang for å se på problemet.
Første gang åpnet han en bitteliten luke helt nederst på vaskemaskinen, tok ut en 10-cents mynt og sa: "Se her, her er problemet ditt!"
Han mente da bestemt at det var den lille mynten som hadde blokkert vannuttaket, og at det var derfor vannet fant veien ut på kjøkkengulvet vårt i stedet. Jeg rødmet litt, og syns i grunnen det var litt pinlig å dra husverten hele veien hit for en 10-cents mynt.
Men det har ikke sluttet å lekke likevel. Husverten skulle komme på ny i dag for å undersøke problemet, og hadde en avtale med Elisa om å være her klokka ti. Han har ikke kommet enda.

Lorena kom tilbake fra Italia for 20 minutter siden, og har med seg pasta og pesto på glass, samt italienske søtsaker, alt er laget av moren hennes. Tusen takk, mammaen til Lorena!
Elisa skal til Malaga denne helgen, hun har leid et hus på stranden sammen med en vennegjeng, og gleder seg til å få tatt i bruk badedrakten, selv om det nok er litt kaldt i sjøen enda.
Jeg holder meg i Sevilla, planene er litt uklare, men det går rykter om konsert på lørdagskvelden. Vi får se.

Og i dag morges måtte jeg dusje i kaldt vann igjen.

Stresset og sliten

De som tror jeg er på badeferie her nede bør skamme seg.

Mer i morgen. Sove nå.

Teater og kino

Søndagens teaterstykke het El túnel, og er basert på en roman med samme navn skrevet av argentinerern Ernesto Sábato. (Her er et kort sammendrag av romanen på engelsk!)Verken roman eller forfatter er særlig kjent i Norge, muligens med unntak av for dem som har tatt spansk og latinamerikastudier- grunnfag. (Mener å huske vi leste et dikt som het Llamadas av nettopp denne forfatteren?)

Stykket åpner med at en kunstner forteller at han drept kjæresten, María, og så er resten av stykket et tilbakeblikk på hva som skjedde forut for drapet. Etter at Marías "hemmeligheter" er avslørt, kunstneren har klatret inn på rommet hennes og han har drept henne mens hun ligger i sengen, kikker han publikum dypt inn i øynene (det føltes iallefall sånn) og sier:
-Eso es todo! Det var alt!
Så går teppet ned.

I ettertid har vi fått høre at han som hadde hovedrollen visstnok er en veldig berømt, argentingsk skuespiller.

Teateret i Sevilla er et kjempefint bygg som er oppkalt etter Spanias egen Ibsen, Félix Lope de Vega.

Ja, og apropos skuespillere osv: Mandagsfilmen denne uken var Syriana. En film som gir et kritisk blikk på oljebransjen, og amerikanske selskapers utnyttelse av de oljerike landene i Midt-Østen.

Lukt av sjø

Jeg savner lukten av sjø.

Jeg har kun få ganger vært så langt borte fra havet som jeg er nå (80 km), og aldri over så lang tid. 28 grader og solkrem går bedre sammen med saltvann enn elv. Jeg forbinder sommer-idyll med bølgeskulp, måkeskrik og påhengsmotorer, ikke gravearbeid og storbylyder.

Inntil videre får jeg trekke til parken, og tenke at den søtlige lukta av appelsinblomster som fyller lufta i disse dager er en helt brukbar(midlertidig!) erstatning.


Og i kveld skal jeg på teater!

En sånn dag

Den siste uken har det vært regnbyger og 15-18 grader her i Sevilla. Bolette forbannet at hun ikke tok med seg paraplyen fra Bergen, når regnbygene satte inn, og jeg var skuffet over at Sevilla ikke viste seg fra sin beste side når det kom gjester.
Men når i tok bussen til Santa Justa i dag var jammen temperaturen stigende, og vi endte opp med å ha en slik dag i Sevilla:
Kanskje er det dårlige været over for nå, for de neste tre dagene skal temperaturen bare stige. Det passer i grunnen ganske godt, for det sies at varmen setter inn i april, og det er jammen ikke lenge til. Det er litt synd Bolette ikke fikk med seg dette syns jeg, men hun meldte fra flyplassen i Malaga at det var riktig så godt og varmt der også.

Jeg har brukt dagen til å lese pensum i solen, gå tur langs elven og lage kylling med pæresaus til middag. Resten av kvelden skal det småspises tidligere fotograferte sjokolade, og leses ikke-pensum bok. Vi har vært ute på noe hver eneste kveld den siste tiden. Det skal bli deilig å bare være hjemme.

Hallo, hallo?

Klokka er like over to en lørdag, og den éne av msn-kontaktene mine som er pålogget, står som "borte" og svarer ikke på tiltale.

Hva driver dere egentlig med der hjemme?

Æsj.. jeg går ut og soler meg i stedet.

Ikke katolske?

Det nærmer seg Semana Santa, påskeuken, her i Sevilla. Feiringen er viden kjent, og har sørget for å fylle hvert eneste hotell- og hostel-rom i ukesvis allerede.
Jeg har måttet innrømme for enkelte spanjoler at jeg ikke er helt sikker på hvorfor påskefeiringen i Sevilla er så spesiell.
-Ja, men, har dere ikke påske i Norge?
-Jo, selvsagt, sier jeg. Men vi feirer den ikke på samme måte som her.
-Hvorfor ikke det?
-Fordi vi ikke er katolske!
Jeg møtes av et overrasket og himmelfallent blikk.
-Men....? Dere er... kristne?

Hadde de tenkt seg litt om hadde vel spanjolene kommet frem til at vi iallefall ikke er jøder, muslimer, hinduer eller buddhister.
Men av og til er det visst litt vanskelig å huske på at det finnes andre typer kristendom enn den katolske.

Feiringen

Kommentarer på forrige post slapp katta ut av sekken om noe jeg egentlig ikke hadde tenkt å skrive om. Jeg syns det er morsomst å feire andre, og ikke meg selv, men måtte denne gangen gi etter for press ("hva? skal du ikke feire??? Du må jo det!") Med tolv timers varsel sendte jeg altså ut sms-invitasjoner til tapas-spising på restaurant, og påfølgende bar-runde for de som måtte ønske det. Ikke alle kunne komme, mange hadde alt andre planer, eller time litt for tidlig neste morgen. Alt i alt ble vi sju jenter som gikk på restaurant, og fem som gikk ut etterpå.

6 av jentene (sistemann kom senere): Bolette, Adriana (Puerto Rico), Laura (Puerto Rico) Elisa (Tyskland) Kjersti, og Harmony (USA)

Tidligere på dagen hadde Bolette og jeg spist bursdagskake på café de Indias, trasket et par timer i bydelen Macarena (les også om dette i Bolettes blogg), og jeg hadde tilbrakt et par timer på forelesning og lesesal.

Jeg fikk mange hilsener hjemmefra også, men rakk dessverre ikke å sende melding tilbake til alle sammen. Tusen takk skal dere ha!

Gaven fra Laura; jenta kjenner meg nesten litt for godt allerede!

Når man møter nonner i dokø

Først av alt, hvis noen skulle stusse over hva jeg gjør hjemme på denne tiden av døget på en onsdag, ligger svaret i at dekanus på Fakultet for geografi og historie har kalt inn til asamblea, et slags studentmøte, og at all undervisning som følge av dette innstilles. Det er vanligvis få som møter opp, og utenlandsstudentene har liten eller ingen nytte/glede av å være der, så det betyr i praksis at vi har fri.

I går snakket jeg for første gang i mitt liv med en nonne. Hun var ei eldre dame i full svart/hvitt nonnemondur, med rosenkransen i venstrehånda og håndveska i høyrehånda. Nonnen sto bak meg i dokøen på en kafé, og hun banket utålmodig med stokken sin i dodøra når hun mente jenta der inne hadde brukt for lang tid. Hun fortalte fnisende at hun "var så tissetrengt", og lurte på om jeg hadde ventet lenge. Jeg foklarte at det hadde jeg ikke, og røpet dermed at jeg ikke var innfødt.
-Hvor kommer du fra da, jenta mi? spurte nonnen, og fulgte opp med spørsmål om jeg var på ferie eller studerte her, hva jeg studere, hvor jeg bodde, hvem jeg bodde med osv.
-Å Norge? Med den flotte Silvia og hennes mann Carlos Gustavo...
Jeg forklarer at Silvia og Carlos vanligvis holder til i Sverige, men at vi har et annet kongepar i stedet.
-Men Norge og Sverige er jo nesten det samme, da, ikke sant?
Dette har jeg hørt så mange ganger den siste halvannen måneden at jeg har gått over til bare å nikke gjenkjennende til dette utsagnet.

Nonna spurte og gravde om alt mulig. Jeg har knapt sett en nonne på nært hold tidligere i mitt liv, og brant inne med en masse spørsmål jeg skulle stilt. Hvorligger klosteret? Hvordan det er å bo der? Om hun er mye ute og går på café (som i dette tilfellet)? osv. Jeg er litt for veloppdratt til at jeg turte å spørre. Både fordi hun var mye eldre enn meg, og fordi hun var nonne. (Dessuten var jeg litt usikker på hvordan jeg skulle tiltale henne, men tenkte at "De" sikkert var tilstrekkelig.)

-Hyggelig å snakke med deg, guapa, sa nonnen, og viftet med rosenkransen, da hun gikk.
Tidligere er det stort sett bare anleggsarbeidere jeg har passert på gaten som har kalt meg det samme.

Slik har vi det

Det er morsomme dager denne uka. Jeg bytter på å være student, turistguide og tolk. 4-5 timer hver dag overlater jeg Bolette til seg selv, og løper avgårde for å rekke forelesning eller møte med foreleser. Så har vi avtale om å møtes igjen et par timer senere. Hva hun egentlig driver på med på egenhånd er jammen ikke godt å si, men kanskje bloggen hennes kan gi et lite hint.

Bildet viser konditoriet La campana. Her spiste vi desserten vår i går, konditoriet har et imponerende utvalg av fristende søtsaker og kaker, og holder dessuten til i aldeles nydelig hus, det samme som i oppstarten i 1885. Kakene er små og dyre, forseggjorte og kvalmende søte. Nytes kun i små doser.

Ellers er det Katrines tur til å blåse kakelys i dag. Gratulerer!

Glimt fra dagen

Å se og gjøre de obligatoriske tingene tar fort litt tid. Hele dagen faktisk.

Nå har vi tatt kvelden, Bolette leser Paglia (og leser de saftigste avsnittene høyt for meg), jeg leser Borges, vi drikker espresso og spiser Lindt-sjokolade. Studier trenger ikke være så verst likevel. En fin-fin søndag.

Besøk

Bolette kom seg vel frem til Sevilla i går kveld, og hun hadde med både TINE Kremost og Bocca-sjokolade!

O'fryd, o'gammen!

Au!

Da vi skulle fordele hyllene i kjøkkenskapet mellom oss var det bare rett og rimelig at jeg som var høyest fikk den øverste hylla. Lorena har typisk høyde for sør-europeiske jenter, halvannet hode lavere enn meg, Elisa er mellom-europeisk midt i mellom og jeg bekrefter det alle visste om at skandinaver er høye. Det er bare jeg som klarer å kikke helt inn i øverste hylla i skapet.

Dessverre er jeg også nord-europeisk bortskjemt. De siste ti årene har jeg tilbragt hver eneste natt, med kun et fåtall unntak, på en myk og deilig Svane rammemadrass.
Overgangen til en vaklevoren feltseng var brutal. Senga har ei syltynn madrass, og bein som er så løse at jeg er redd for at den skal falle sammen hver eneste gang jeg snur meg. I natt har jeg nok en gang sovet forkjært, og pådratt meg en stiv og vond nakke.

Dette har gitt meg en kroppsholdning som bare er en isdronning verdig, en generell forsuring av lørdagen, og skaper også problemer med kjøkkenskapet. Eneste muligheten for å få en pakken med kaffe fra øverste hylle er å ta to skritt tilbake, bøye hele overkroppen bakover som om jeg skulle danset limbo, merke seg hvor kaffen står hen i mylderet av brød, hermetikk og esker med teposer, rette seg opp igjen, gå frem til hyllen, strekke hånda opp og inn i skapet og føle seg frem til kaffen. Samtidig må en bare håpe at det hele ikke raser ned i hodet på en.

Det er sikkert et hysterisk morsomt syn. Dessverre er det ingen her som kan se det, eller som jeg kan klage til.

Botellón og besøk

Gårsdagens store happening i Sevilla, og de fleste andre store spanske byer, druknet i regnværet, tiltross for omhyggelig opphausing fra nasjonalt media.

Botellónes vil si at ungdom møtes på offentlige steder, drikker medbrakt og koser seg. Dette er en videreføring av spansk utelivstradisjon, som mange spanjoler mener nå har gått over de fleste støvleskaft. Store ansamlinger av ungdommer, hovedsaklig mellom 16 og 25, fører med seg støy, uro, forsøpling, hærverk og et og annet tilfelle av uoverensstemmelse mellom deltagerene.
Særlig bekymrer det at ungdommene begynner å ta etter "nordisk drikkemønster" eller god, gammeldags flatfyll, slik vi kjenner det hjemmefra. Og dermed øker også mengden bråk, og behovet for tilstedeværende politi.

Vi har visst det skulle være botellón i Trianas nabobydel la Cartuja i flere uker nå. (Cartuja er en bydel hvor det ikke bor særlig mange, men som preges av kontorbygninger og industritomter.) Dato og sted spres via internett, SMS og jungeltelegrafen til de fleste av byens ungdommer. I tillegg har avisene hatt arrangementet på forsiden av avisene hver dag de siste 14 dagene, så det er egentlig ingen som kan la være å få med seg hva som foregår.

Botellónes foregår i de fleste store spanske byene, og det er en uoffisiel og uformell konkurranse byene i mellom om å dra flest mulig deltagere. I Sevilla deltok i fjor 70 000 ungdommer, og i et håp om å slå denne rekorden var det i år satt opp egne busser fra Cádiz.
Et regnvær som avskrekket selv en vestlending, la derimot en solid demper på stemningen, og avisene melder i dag at kun 2 000 var tilstede i la Cartuja i går. (Nei mamma, jeg var ikke en av dem!) 54 ble pågrepet og 68 skadd i Barcelona etter at noen fant det forgodt å tenne på søppelbeholdere. Fra de andre byene meldes det bare om "smårusk" som følge av festlighetene; her i Sevilla fikk én stakkar ei flaske i hodet, og måtte på legevakten en tur.

I Madrid har man møtt problemet med å forby drikking på offentlig sted. Regionalministeren i Andalucia har ikke ønsket å gjøre det samme, men har oppfordret politiet til heller å håndheve ekstra strengt andre lover; bøtelegge for forsøpling, offentlig uro og urinering på offentlig sted.

Det er det samme her som hjemme: noen drikker seg fra sans og samling, og ødelegger for alle de andre som tar tingene mer piano og bare koser seg. Noen få skaper problemer og ødelegger for det store flertallet. Men nå kan diskusjonen omkring botellónes legges i dvale frem til neste år.

Ellers ventes det besøk fra Norge i kveld, en studievenninne forlater et vestland som ikke har sett nedbør på ukesvis til fordel for et Spania med høljeregn og tordenbyger. Vel vel. Vi skal nok få det hyggelig likevel.

Alene hjemme

Jeg er alene hjemme. Lorena og Elisa har dratt til Valencia for la falla, enda en katolsk unnskyldning for en fest. De dro riktignok ikke sammen, men sammen med hver sin venninnegjeng. Jeg har planer her hjemme i helgen, og venter dessuten mitt første besøk hjemmefra på lørdag kveld, så jeg er hjemme og passer leiligheten. Det er i grunnen ganske fint å ha hele leiligheten for seg selv, særlig siden det har vært mye folk og styr her de siste ukene.

Jeg har tenkt litt på om det er noe jeg må benytte anledningen til å gjøre mens jeg har stedet for meg selv. Jeg føler meg vill og gal; lar oppvasken stå til i morgen, og går på do med badedøren åpen. Somebody stop me!

Ellers kan jeg også opplyse om at jeg har søkt om ny studieplass til høsten, og hvis hovedstaden vil ha meg (bachelor i samfunnsgeografi) så skal den få lov til det. Jeg må riktig nok øverføre mine noen-og-seksti allerede eksisterende studiepoeng i samfunnsgeografi fra Bergen, og hoppe inn midt i studiet, men det er visst ikke noe problem, skal en tro de som jobber med denslags i Bergen. Jeg sender nå en mail til UiO likevel jeg, sånn i tilfelle de ikke er enige i dette øst for vannskillet.

Da jeg begynte på geografi-studiet overrrasket jeg alle, og ikke minst meg selv, med å faktisk like økonomi-delen av studiet. Dette førte til at jeg impulsivt satte opp politisk økonomi som et av studieønskene mine for neste høst. Riktignok såpass langt nede at dersom alle de over dumper meg, vil neppe politisk økonomi ha meg heller.

Jeg har også valgt en økonomisk vinkling på oppgaven jeg skal skrive i politiske systemer- faget dette semesteret. Oppgaveteksten sier jeg skal velge meg en bok fra en liste, skrive et resymé av denne for så å analysere/kritisere metode og innhold. Oppgaven er forferdelig vid, og læreren hadde et lurt uttrykk i ansiktet når hun ba alle om å tolke del to av oppgaven som de selv ønsker. Slike oppgaver er de alltid de skumleste.
Jeg kikket på flere av bøkene, men valgte meg til slutt en som gjør at jeg kan dra nytte av GEO121 pensum. Boken ser på hvordan diverse politiske reformer i Argentina, Brasil, Chile og Mexico har påvirket økonomien, og landenes posisjon i Latin-Amerika.

Det var det vel ingen som trodde når jeg satt og klødde meg i hodet over forskjellen på debet og kredit i økonomitimene på videregående?

Dusj og gass, og sammenhengen mellom dem

I leiligheten vår, og i de fleste andre spanske leiligheter, bruker man stømmen til å lage lys, og drive elektriske vifteovner/airconditionanlegg.
Matlaging og oppvarming av vann til dusj og oppvask går på gass.

Gassen kjøpes på tank av bombona-mannen, som kjører forbi huset vårt med utallige tanker på lasteplanet sitt hver dag. Det er ikke vanskelig å høre- det klirrer og klakker i metalltankene når han kommer kjørende. Dersom man trenger gass er det bare å åpne vinduet og rope ned på gata, så kommer bombona-mannen opp i 5. etasje med tanken (som er ganske tung), monterer den på for deg, og tar med seg den tomme tanken. Dette skal han ha 11,80€ for.
Enn så lenge er alt vel.

Ca. hver tredje uke har vi dusjet og kokkelert opp gassen vår. Hvem som betaler de nesten 12 euroene går på rundgang. Dette er problemfritt; vi setter alle pris på både kaffe og varm dusj. Livet blir mange hakk kjipere uten gass.

Bombona-mannen jobber selvsagt bare på ukedagene. Vi har en stygg tendens til å gå tomme lørdag ettermiddag. Man er liksom aldri forberedt før det plutselig - sånn helt ut av det blå - ikke tenner på komfyren.
Men det virkelige problemet ligger i få kjøpt ny tank. Klokka ett, pluss minus en halv time, kommer bråkebilen. Da gjelder det å være på pletten. Men det er slett ikke alltid vi har anledning til å være hjemme klokka ett. Vanligvis sitter jeg og lærer om et av USAs utallige forsøk på å anneksere Cuba akkurat da. (Vi har kommet til fjerde forsøk, og de har ikke klart det enda. Men nå er Cuba på randen av revolusjon, og uavhengighet fra den stadig svekkede kolonimakten Spania... Hvor skal dette ende? Følg med for den spennende fortsettelsen!!) Lorena og Elisa har tilsvarende problemstillinger å bryne seg på.

Flere ganger har vi skuffet måttet konstatere at ingen av oss har mulighet til å være hjemme klokka midt på dagen, og at bombona-mannen kjører rett forbi med den sårt tiltrengte gassen vår. Derfor var jeg mentalt forbredt på kald-dusj, da jeg trasket hjem fra skolen i kveld. Lykken var derfor stor når vår italienske gjest som en siste gest hadde fikset ny tank til oss før han reiste!

Både dusj og varm middag (var forberedt på brødskive med syltetøy) smakte ekstra godt i kveld.

Mandag er kinodag

Mandag har blitt kinodagen.
Jeg nevnte helt i begynnelsen at det ligger en liten kino bare 100 meter herfra, en sånn liten kino med bare to saler og som viser europeiske film nesten ingen har hørt om.

Kinobillettene er ganske billige her, 3,80€ på hverdager og 5€ i helgene. Billige billetter og kino like borti gata? Det er nok sjebnen som har bestemt at jeg skal se mye film dette semesteret!
Jeg begynte med å se Sverre Anker Ousdal snakke spansk i en film som omtrent utelukkende foregikk på en platform i nordsjøen. (Laura syntes dette var kjempeeksotisk, og gjorde store øyne når jeg fortalte at faren min hadde jobbet på plattform i Nordsjøen i over 10 år!)

Spanjolene dubber alle utenlandske filmer, til nordmenns store fortvilelse. Men det finnes én liten, sær kino her i byen som sender filmene med orginal lyd, og spanske undertekster. Det er bare de største amerikanske filmene som kommer på plakaten her, men da slipper man iallefall å se Johnny Cash eller Truman Capote snakke spansk!
Jeg har sett dem i en nesten tom kinosal, og kan bekrefte at de begge er ypperlige eksempler på at amerikansk film kan hvis de vil.

På lokalkinoen vår dubbes det til spansk, med vekslende hell. Jeg irriterer meg over at voksne også gjør barnestemmene, og at det ikke høres ut som barnestemmer i det hele tatt. Heldigvis glemmer man at filmen er dubbet et lite stykke inn i filmen, og glemmer også å henge seg opp i at alle snakker spansk i India. Og da gjør det plutselig ikke så mye at den er dubbet likevel.

Det er mange flotte jenter som har bursdag i mars: helt til slutt gratulerer vi H. i Stavanger, og Laura med dagen!

Sånn egentlig

Noen mener å tro at det jeg skriver om i bloggen min bare er deler av sannheten. De vil vite hva jeg gjør på sånn egentlig!
Det stemmer jo det, vi er ikke bare ute og spiser tapas, soler oss og opplever kulturforkjeller hele tiden; men det er det som er interessant å skrive om!
Egentlig er jo det aller meste jeg gjør dørgende kjedelig, og ikke noe å skrive hjem om i det hele tatt, bokstavlig talt!
Jeg kunne begynt hver eneste post med "I dag har jeg vært X antall timer på skolen, vært på café i siestaen, og laget middag etter at jeg kom hjem klokka ni." Men det er verken det dere vil lese om, eller jeg vil skrive om.

Sånn, da var det nevnt, og jeg kan skrive om morsommere ting i morgen!

God morgen

Noen ganger, når jeg våkner om morgenene, er spurve-kvitring det aller første jeg hører, og når solen i tillegg kikker inn mellom gardinene, føler jeg meg hensatt til barndommens ferier på mine besteforeldres bondegård.

I Måkebyen var det langt mellom spurve-kvitringen. Men utenfor soveromsvinduet til kammerset hvor jeg overnattet når jeg var på besøk, i det blomstrende treet som står helt inntil den hvitmalte veggen på gårdshuset, og hvor det tilsynelatende alltid var sol, kvitret spurvene om kapp. Jeg visste lyden betydde at bestemor hadde frokosten klar, og at jeg hadde en lang dag med lek og moro sammen med mine fettere og kusiner i nabohuset foran meg.

Her er det langt til bestemors frokost, fettere og kusiner, hvite gårdshus, rødmalte låver, kyr, griser og sauer. Dessuten går det sjelden mer enn et par sekunder før en eller annen begynner å ruse utålmodig med motoren på bilen 5 etasjer lenger nede i det trange smuget vinduet mitt vender ut mot. Det buldrer i reggeaton-bassen på rånende biler, det tutes og ropes. Et tredve-talls gassbeholdere i kobbel klirrer mot hverandre når selgeren kjører gjennom gata vår.

Det er slik byen ønsker "God morgen!"

Begrensninger og muligheter

Jeg bor i den typen bofellesskap hvor vi vet å sette pris på sjokolade. Og da det nærmer seg bursdag her i huset (nei, ikke min egen!) kom jeg på den fantastiske idéen å bake sjokoladekake til bursdagsbarnet.

Men så var det den lille detaljen som har satt en effektiv stopper for så mange kulinariske krumspring den siste tiden, da: vi har ikke steikeovn!
Derfor er sjokoladekakebaking helt umulig, og jeg skjønner hvorfor jeg har fått så forferdelig lyst til å bake rundstykker med fikenfyll, bakte poteter med rosmarin, lage lasange (*slurp!*) og pizza (PIZZA!) igjen: det er ene og alene fordi jeg ikke har muligheten!

Vi får kjøpe kake til bursdagsbarnet. Det burde ikke være noe problem. De kan kaker her.
Og vi har tross alt verdens beste unnskyldning for å gå ut og spise pizza!

Kaldt

Elisa: Å, så fint vær det er ute i dag!
Kjersti: Ja, men det er ganske kaldt. Bare 16 grader.
Så gikk det opp for meg hva jeg nettopp hadde sagt.

Jeg tar selvkritikk. Selvsagt gjør jeg det. Det er bare så forferdelig fort gjort å bli miljøskadet.

Can I help you?

De håndhilser på Elisa, Lorena og til slutt meg, men snur seg igjen mot de to førstnevnte og spør:
-Og venninnen deres, snakker hun spansk?

Hallo!!! Jeg står jo her og klemmekysser på begge kinn, sier hola og encantada! Jeg har ledd på riktige stedene hele tiden, og vist min interesse når det ble spurt, på spansk, om det var flere som ville ha en øl til. Da kan man i det minste gjøre meg den lille tjenesten å stille spørsmålet direkte til meg!

Visst snakker jeg spansk! Jeg snakker kanskje ikke grammatisk riktig eller elegant hele tiden, men du skal ikke legge til mye godvilje for å forstå hva jeg mener likevel. At jeg sliter litt med konjunktiv og preposisjoner legger i grunnen små hindringer i hverdagen. Det kan hende jeg må be deg gjenta det du nettopp sa, særlig hvis du snakker den tykke, andalusiske dialekten, men du skal heller ikke stole på at jeg ikke skjønner hva du sier om du skulle ta sjansen på å kommentere hårfargen min bak ryggen min, på nettopp andalusisk. Og jeg vet akkurat hvilke ord jeg skal sende deg i retur hvis du er frekk.

På butikker hender det rett som det er at betjeningen tiltaler meg med: Can I help you?
Mulig jeg kan tas for å være amerikaner (byen flyter over av amerikanske turister) men jeg syns likevel tvilen kan komme meg til gode, og at man iallefall kan fortsette samtalen på spansk når jeg svarer sí, busco una camiseta negra para llevar con esta jacketa...

Burde man ikke automatisk bli litt vennlig og tålmodig innstilt når utlendinger viser interesse for å bli kjent med språk og kultur i hjemlandet ditt?

Cocktail

Da jeg våknet i dagmorges var jeg såpass mye bedre at jeg friskmeldte meg selv og gikk på skolen til første time.
Dessverre hadde problemene satt seg i halsen, og blitt til den type halsvondt som gjør at man gruer seg til hver gang man må svelge. Jeg tusler altså bort til nærmeste farmacia, og ber om halspastiller.
-Sånne til å suge på?, spør damen.
Jeg nikker bekreftene og hun fisker frem en pakke fra bak disken.
-Disse er veldig gode!
Jeg kjenner ikke merket, men kjøper dem likevel. Én tablett annenhver time. Grei skuring.

Jeg suger på den første mens jeg leser pakningsvedlegget. Det forteller at pillene innholder hele to typer antibiotika, og hydrokortison.
Antibiotika? Øh?! Jeg syns stadig det er rart at skumle saker som antibiotika jo faktisk er (les: resistens osv) selges så slepphendt over disk i mange land.
Og hydrokortison? Er det noe man skal spise? Pakningsvedlegget sier det har anti-flamatorisk effekt når det brukes lokalt. På hud kanskje, ja, men inni halsen min?
Siste virkestoff er benzokain, og skal lindre irritasjon. Men hva er det for noe?
Jeg er skeptisk, og savner brått gode, gamle Bentasil.
Dessuten smaker de grusomt, og dermed var saken avgjort. Ikke flere cocktail-piller på meg. Jeg tar heller tiden til hjelp!

Pluss i margen for at medikamentes navn også står med blindeskrift på pakningen. Hvorfor har vi ikke det i Norge?

Åpne vinduet og slipp varmen inn!

-Husk å kle på deg når du går ut, så du ikke blir syk! har jeg blitt fortalt et helt liv.
Jeg kan det nå.

Skulle bare ønske noen her kunne fortalt meg at man egentlig trenger å kle på seg når man går inn, for der er det minst 10 grader kaldere enn ute!

Litt syk

Jeg er inneforstått med jeg at blir syk sånn ca en gang i semesteret. Det er obligatorisk, liksom, men kommer selvsagt på det mest ubeleielige tidspunktet.

Jeg fikk vondt i halsen mandag kveld, snikende forkjølelse i går kveld, og da jeg forsøkte meg med å stå opp klokka halv åtte i dag morges var det en stor hånd som klemte rundt hjernen min i det jeg reiste meg opp. Ett tilsvarende tappert forsøk to timer senere hadde samme resultat.

Da jeg har en klokkefast tro på at man kan sove av seg det aller meste, og la meg derfor til å sove igjen. Faktisk sto jeg ikke opp før ca en time siden, og etter å ha puttet innpå en av vidunderpillene jeg hadde igjen fra sist jeg trakk visdomstann er hode- og kroppsverk redusert til bare bomull-i-hodet.

Onsdag er selvsagt den dummeste av alle dagene å bli syk på, da man plutselig går glipp av åtte undervisninstimer, og ikke bare to, som hvis jeg hadde blitt syk en mandag eller fredag.
At det i tillegg er kjempevær ute, 22C i skyggen, gjør det jo ekstra kult å være inne.

Jeg tror jeg skal holde meg inne i dag likevel. Pleie sjel og legeme, og heller begynne friskt på 'an igjen i morgen.

Gjenkjennelse

Det er ikke vanskelig å kjenne meg igjen her i byen:
Jeg er hun som drikker espressoen uten sukker.

Dersom du fremdeles skulle være i tvil, kan du gløtte ned i veska mi, og kryssreferere med følgende opplysning:
Jeg er hun som har matboks i veska.

Sånn! Da burde det ikke være noen tvil lenger!

S. har bursdag i dag! Gratulerer med dagen! Håper kaka var god!

Små og ubetydelige?

-Jeg har aldri hilst på en nordmann før, sa japanske Mitshko i politiske systemer-klassen min i dag. Hvorfor er det så få nordmenn her? Det er jo kjempemange tyskere og italienere?
-Tja, si det, svarer jeg. Vi er jo en veldig liten befolkning, da. Bare 4.5 millioner mennesker. Prosentvis er det ikke så mange som kommer for å studere i Sevilla.
-4.5 millioner? Tuller du med meg?
Jeg ler litt, og sier at nei, vi er ikke mer en fire og en halv millioner mennesker i Norge. Et lite folk i et lite land.
-Jeg kommer fra Tokyo sier hun. I den byen bor det 13 millioner mennesker.

Ikke rart hun syns det blir langt mellom nordmennene, tenker jeg, når samme antall innbyggere som antagligvis bor i bydelen hennes, skal fordeles ut over alle verdens land.

PS. Jeg har funnet ut hvorfor det går an at man parkerer hverandre inne hele tiden. Visstnok er det slik at de som parkerer ytterst går fra bilen uten å sette på håndbrekket, slik at man kan skyve bilene frem og tilbake, som kuler i en kuleramme, og på den måten slippe ut! Det forklarer også hvorfor så mange biler står med støtfangeren helt inntil bilen foran, og hvorfor så mange av dem har små bulker.

Søndag i Sevilla

Da deler av natten ble tilbragt på Madrugá, vår lokale flamenco-bar, med levende musikk og som tilskuer til flamenco-dansing fikk dagen min en litt senere start enn vanlig. Jeg tok meg likevel tid til en lengre frokost (det er jo søndag!) og det som nesten har blitt fast søndagsaktivitet: trasking gatelangs med kameraet.

Bydelen Santa Cruz er liksom Sevillas lille sjarmtroll.
Det er bydelen som er meste "ekte", hvor gatene er trangest, hvor de hvitkalkede husene er aller hvitest, og hvor det blomstrer mest i de små terrakottapottene folk har på balkongene sine.
Blomstringen er jo litt bregrenset i begynnelsen av mars, men bydelen er sjarmernde likevel, selv om den dessverre oversvømmes av turister, tacky turistbutikker og overpriset tapas. Dette skyldes nok bydelens meget sentrale plassering, like i nærheten av katedralen, Reales Alcázares og det meste av det som er obligatorisk for turister. Uansett har jeg jo lært at søndag ikke er dagen for å turiste seg, et besøk jeg hadde i denne bydelen en tirsdags ettermiddag i siestaen for et par uker siden var mye bedre, da jeg praktisk talt hadde gatene for meg selv.

Jeg har etterhvert vennet meg til at i omtrent alle gatene vokser det appelsintrær, som bugner i frukt. I tillegg til å kikke ned for å unngå å tråkke i hundebæsj, må man også kikke litt opp, for å passe på at en ikke får fallende appelsiner i hodet. Særlig når det blåser litt smeller appelsinene i asfalten, og det lukter faktisk bitter appelsinjuice når man er ute og går. I parkene vokser det også oliven, sitron og lime. Også her er det overflod av frukt, og de henger såpass lavt at det ikke er noe problem å plukke dem. Jeg vet ikke om det er noe i veien for å spise feks olivene, men tror likevel jeg foretrekker dem på butikken.

Når man ikke har hage må utendørsaktiviteter legges til felles grønt-arealer, som feks langs elven. På en flott vårdag som dette, med strålende sol fra skyfri himmel, men likevel såpass kald vind at det var best å holde jakken på, var det mange som hadde samlet seg ved elvebredden. Noen leste bøker, noen øvet tai chi, noen øvet gjørlerkunst, noen hørte på musikk og bare nøt solen, en åtte-ti stykker satt sammen og spilte bongotrommer, mange kjøpte med seg noen flasker Cruzcampo, før de møtte vennene sine på en benk, eller bare plasserte et teppe på gresset.
Av og til er ikke byen så verst likevel.

PS. B. har bursdag i dag. Rundt tall og greier! Gratulerer med dagen, B!

Che-r-r-r-r-sti

Det er alltid like moro hver gang jeg skal presentere meg:
De andre jentene sine navn er helt greie, de slipper å gjenta dem flere ganger og folk husker som regel navnene uten noe mer om og men. Mitt navn derimot, er helt noe annet:
-Che-r-r-r-r-sti, sier jeg, hver gang like klart og t-y-d-e-l-i-g, og uten den karakteristiske skarre-r'en jeg vanligvis ville brukt, men med den rulle-r'en spanjolene bruker, og som jeg brukte nesten et år på å klare å få til.

I bestefall møter det meg et uforstående blikk, i verstefall er svaret: ¡Joder! ¿Qué? (hvorav det første er et ord av den typen man ikke oversetter, og det andre betyr: "hæ?")
Jeg smører på et tykt lag tålmodighet, forklarer at det er norsk, og egentlig det samme som "Cristina", før jeg gjentar det enda en gang.

Da bokstaven "k" egentlig ikke finnes i det spanske språket, bortsett fra i et par låneord som kilo og kilometer, og iallefall ikke i kombinasjon med en "j", nytter det ikke å fortelle hvordan det skrives. Kj-lyden finnes jo faktisk i spansk, som "che", og er egentlig ikke noe problem for dem å uttale. Men i mitt tilfelle skal lydene settes sammen i en rekkefølge de aldri har hørt før.

-Ah! Chelsea! Samme som datteren til Bill Clinton??
-Nei, med "r", forklarer jeg. Che-r-r-r-r-r-r-r-r-sti!
Navnet gjentas sånn noenlunde korrekt, og jeg sier - Ja! nå har du det!
Det er ingen som faktisk klarer å huske det. To minutter senere er det på 'an igjen. Veldig ofte ender jeg opp som "la noruega". Like greit det.

Jeg er i grunnen bare fornøyd med at foreldrene mine gav meg et navn uten "æ", "ø" eller "å".
Da kan jeg i det minste stave navnet mitt de gangene det skulle være nødvendig.

Gjester

Det er fullt hus her for tiden. Lorena har sin italienske kjæreste på besøk, og Elisa sin bror og brors kjæreste. Dette vil si at vi er dobbelt så mange som vanlig, at badet aldri er ledig, det går uhorvelige mengder dopapir og varmtvann, og at kjøkkenet til stadighet er overbefolket.

Lorena og kjæresten snakker italiensk sammen, Elisa, Lorena og jeg kommuniserer på spansk, og Elisa snakker med sine gjester på tysk. Skal de tyske og den italienske gjesten veksle noen ord, må det skje på engelsk, som de alle berhersker sånn noenlunde.
På kjøkkenet vårt koker altså espressoen og pastasausen sammen med ei herlig språksuppe hver eneste kveld denne uka.

Hyggelig, javisst!, men jeg kjenner hodet mitt blir litt slitent av at det summer fire språk rundt meg hver eneste kveld.

Timeplan og språkkurs

I dag var første time på språkkurset. På grunn av min overfylte timeplan måtte disse legges til klokka ni om morgen, hvis jeg i det hele tatt skal kunne delta.
Det betyr at jeg har språkkurs fra ni til halv elleve, en halv time til å komme meg tilbake til sentrum, og tre timer historieundervisning på rappen. Etterpå følger en tretimers siesta, som brukes til å spise lunsj, handle mat (i de butikkene som ikke stenger i siestaen) og lese litt til neste time, som begynner klokken fem. Etterpå følger nok en fritime, før det er klasse igjen fra klokka sju til ni, og jeg kan endelig gå hjem og slappe av. Onsdag har allerede utpekt seg som ukas travleste dag. Om jeg skulle være litt distré eller utilgjengelig (feks på telefon) på onsdager har dette altså en forklaring.

Dere som skulle ha lyst til å ringe meg (dette gjelder da hovedsaklig familien, antar jeg) er jeg på skolen til åtte på mandager, og ni resten av hverdagene, og det nytter lite å ringe før etterpå. Så vet dere det.

Språkkurs-klassen min er særdeles internasjonal: franskmenn, tyskere, engelskmenn, italienere, belgiere, en dame fra Marokko, en dame fra Iran, ei jente fra Lithauen, ei fra Sveits og jeg som eneste representant fra Skandinavia. Ikke alle er studenter, damene fra Marokko og Iran er henholdsvis lege og ingeniør, og venter på at det spanske byrokratiet skal godkjenne utdannelsene deres slik at de også kan jobbe her i landet. En annen har flyttet fra Frankrike med kone og barn, og vil bare forbedre spansken sin en smule.
Hyggelig stemning med folk i alle aldre, men med muntlig og skriftlig eksamen på slutten: AOFs kveldskurs møter UiBs innføringsskurs i spansk, bortsett fra at nivået er høyere.

Jeg tror språkkurset kan bli både nyttig og trivelig.