Lokal bris

Jeg har alltid trodd håndholdte vifter var et "relikvium" fra fordums tid, som man nå pyntet veggen med, eller solgte dyrt til godtroende turister.

I februar lurte jeg fælt på hva som var vitsen med alle viftebutikkene som ligger i byen, og fikk gåsehud på ryggen når jeg så at noen av viftene kostet over 100 €.

I begynnelsen av mai begynte kvikksølvet å krype sakte, men sikkert oppover på termometert. Señoraer og señoritaer i hopetall begynte å dukke opp med vifter i hendene. Med en kokett bevegelse i håndleddet foldes fargerike vifter ut, og man kan med en avslappet mine lage sitt eget lille mikroklima, når det måtte passe slik.
Med en like elegant håndbevelgse foldes viften inn igjen, og blir en slags forlengelse og understrekelse av en allerde kraftig gestikulerende hånd. Et sekund senere er den på nytt en stor, tynn halvsirkel som lager en deilig avkjølende bris.

Spanske damer er usedvaling elegante og pene i tøyet. Det trippes avgårde på høye hæler, alltid med leppestift,velstelt hår, og en meget gjennomført bekledning som matcher perfekt veske og sko. Også vifta er i samme farge. Jeg ser for meg de må like mange vifter som øredobber å velge mellom.

I dag gikk jeg for å kjøpe en. Jeg kikket i vinduene til de forskjellige spesialbutikkene for vifter, og kom frem til at jeg ville ha en enfarget en, og ikke en med håndmalte blomster på. Jeg så meg ut en pen en til 7 €, en akseptabel pris syns jeg, og gikk inn i butikken for å forhøre meg om saken.

Damen i butikken var særdeles hyggelig, og sa at jo, viften jeg hadde valgt meg ut var pen den, men ikke særlig god. For skulle jeg ha en som var pen å se på, eller ville jeg ha en som var god å bruke?
Det hele endte med at hun solgte meg en til 4€, uten blomster, men med utskjæringer. Og den fungerer helt ypperlig!

Jeg ser ikke bortifra at dette kan bli en svalende trøst når det i morgen blir temperaturer like oppunder førti grander, og vi bor øverst i blokka, i en leilighet uten air-condition!

Jeg kjøpte en brun en. Da matcher den 80% av garderoben min. Dessuten kjøpte jeg en liten pose til å ha den i, slik at den blir litt beskyttet når den ligger i veska sammen med vannflaske, bøker, lommebok, mobiltelefon, solkrem, nistemat, mp3-spiller og alt det der!
Nå trenger jeg bare å øve inn håndbevegelsene!

Formiddagsfri

I går bestemte jeg meg for å gi meg selv formiddagsfri.

Jeg hadde avtale med Laura og Susanne og noen til om at vi skulle ha piknikk i parken klokka to, og tenkte at det kunne være fint bruke formiddagen til litt andre aktiviteter enn jeg har gjort den siste tiden. Jeg tenkte adspredelsen kunne være bra for meg, og planla lang frokost på café, med avis og kaffekopp og kakestykke.
Deretter kikket jeg litt i butikkene som ligger i Los Remedios (mer enn nok butikker til timesvis med underholdning for jenter med penger som truer med å brenne hull i lommeboken) Dessverre viste det seg at gårsdagen var en sånn dag da jeg ikke var i humør til shopping i det hele tatt, og jeg klarte ikke finne et eneste par brukbare sandaler, eller en eneste fin sommerkjole, i hele Los Remedios. Vel, vel.. så var de pengene spart, og jeg gikk i stedet og tok en kopp kaffe til.

Deretter var det på tide å handle inn til mitt bidrag til utendørs-koldtbordet: pastasalat med middelhavskrydder (= meget raus med oregano, timian og rosmarin) og appelsiner.
Alle hadde tatt med et teppe/stort håndkle, og når vi la dem sammen fikk vi et riktig stort og fint piknikk-bord. Så hentet vi frem pastasalat, kald omelett, brød, skinke, melon, litt chips, appelsinjuice, hvitvin og Cruzcampo i skyggen av et tre, begynte sludring og sladring, mens vi myste på forbipasserende og viftet bort myggen med håndholdte vifter.
(Jeg fikk åtte-ti stikk i løpet av de to og en halv timene vi satt der, og er igjen blitt lekkert spedalsk.)


Når vi endelig fikk ryddet opp og kommet oss hjem var det oppvask som måtte tas, og et rom, som var blitt endevendt i jakten etter et teppe sekunder før jeg gikk ut døren, som måtte ryddes. Bilder fra begivenheten måtte lastes fra kameraet og over på datamaskinen, og en bloggpost ble påbegynt, men ble adri mer enn 2 setninger lang...

Da var det på tide med litt mat igjen, og da jeg ETTERPÅ skulle begynner å studere hadde jeg ikke konsentrasjonsevne i det hele tatt.
Jeg bestemte meg for å lufte hodet og strekke beina en times tid (pleier være et bra triks!) men når jeg kom tilbake igjen var klokka alt nesten ni, og da er det uansett tid for å gi seg med studeringen.

Formiddagsfri, liksom. Jeg trøster meg med at jeg sikkert trengte ettermiddagsfri også.

Akklimatisert

-Nå er det ikke så varmt lenger, tenkte jeg og bestemte meg for å gå tur en times tid.

Først når jeg var tilbake ved leiligheten igjen så jeg at termometeret fremdeles sto på 34C.

Jeg må ha blitt akklimatisert!

Overhørt

Overhørt samtale mellom to amerikanske utvekslingsstudenter før timen:

-So, have you read the book yet?
-Yeah, I have gotten to the point where we fuck up Nicaragua.
-Yeah, me too...

One down..??

-Det er så godt med alt som er gjort, pleier min kjære farmor å si.

La oss virkelig håpe jeg ikke trenger gjøre det flere ganger.

I have no further comment.

Skjønner ikke helt...

Tanker som melder seg under lesing til eksamen i historie:

Enten er det en liten logisk brist her, eller så er det noe jeg ikke helt har forstått:
Man går til krig under påskuddet at man vil "bevare freden", og "beskytte liv og eiendom"??

Alt ved det gamle

Det er to dager til eksamen, en av de eksamenene jeg har gruet meg mest til av alle jeg skal ha.

To eksamener har jeg gruet meg masse til, to er helt OK, og de to siste, vel, pensum er ikke stort og ikke så vanskelig heller. Ja, også skal jeg ha en muntlig en! Men det er en sånn man ikke skal lese noe til!

I løpet av dagen har jeg gått fra stoisk ro og "Dette skal nok gå så bra, så...", til ren desperasjon og "Å herregud, jeg kan jo ingenting av dette!!".

Jeg er med andre ord helt i rute! ;)

PS. Eksamensnerver er et psykologisk fenomen det burde blitt forsket mer på!

17. mai i Sevilla

Ok, slik har dagen min vært:
9 -10.30: språkkurs. (Etterpå en halv
time til å komme seg tilbake til sentrum.)
11 -13: Slavehistorie.
13-14: Interamerikanske relasjoner.
13-13.20: Lunsj!!!
13.20-17: Eksamenslesing på lesesalen.
17-18 : Latinamerikanske noveller.
18-19: Lesesal igjen.
19-20: Politiske systemer.
20-21: Latinamerikansk litteratur.
Onsdag er den ene dagen i uka hvor jeg har absolutt alle fagene!

Først klokka halv ti begynte 17.mai feiringen. Da møttes fire av oss fem nordmenn ved universitetet (en er på ferie i Köln!) for å spise 17. mai tapas-middag, mumlesynge Ja, vi elsker, og snakke om at dette var en dag hvor vi egentlig kunne tenkt oss å være hjemme.
Det var dessverre ingen av oss som hadde flagg, men Susanne hadde fått den greske samboeren sin til å tegne det på armen hennes med tusj, og reddet dermed dagen for oss alle!

Etterpå gikk vi på irsk pub, hvor vi traff på en gjeng nordmenn (de røpte seg på 17.mai sløyfene!) som studerer reiseliv her i Sevilla, men som går på norsk høyskole og har et helt eget opplegg med hjemmefra, norske forelesere osv. De har lite med andre (utlendinger) å gjøre, og snakker ikke så veldig mye spansk, og derfor har vi heller aldri visst at de var her!
Men vi syns det var kjempegøy å endelig treffe andre nordmenn! Også på nasjonaldagen da, gitt!

Ja, også har det vært ny årsbeste mht. temperaturen igjen. Jeg har for første gang i mitt liv fått kjenne hvordan 40C+ kjennes på kroppen. Egentlig like greit å ikke ha bunad, tror jeg.

Historie og objektivitet

Det sies at det er meget vanskelig, om ikke helt umulig, å skrive en 100% objektiv tekst.
Forfatterens mening og syn på saken skinner oftest gjennom, påvirker hvilke kilder man velger å bruke, hva man syns er viktig å ta med, og kanskje det aller mest avgjørende av alt: hva som blir utelatt!

Når man skiver lærebøker syns jeg likevel man bør strekke seg etter størst mulig grad av objektivitet. Lærebøkene jeg har nå, og hadde på grunnfag, forteller Latin-Amerikas historie, sett fra Latin-Amerikas synspunkt. Særlig når landenes forhold til den store naboen i nord skildres, finnes det ikke et støvkorn av tvil hvem som har forfatterens støtte og sympati.

Da jeg tok grunnfag spansk var det en av venninnene mine som tok grunnfag engelsk. Hennes bøker nevnte også mange av de samme historiske hendelsene, men var skrevet av nordamerikanske eller britiske forfattere. De to bøkene fremstilte det hele ganske forskjellig, og særlig stor var forskjellen på beskrivelsen av den såkalte Monroe-doktrinen.

Sevillaneren som skrev læreboken jeg leser i til eksamen har tydligvis lite til overs for USA, og legger ikke fingrene mellom for å kritisere. Spanjolenes egen rolle oppi det hele er tydeligvis glemt.

Vi vet alle hvor blodpengene som bygget Sevilla kom fra. Og da er det særlig trist, men dessverre ganske vanlig, at unge spanjoler snakker så nedsettende om tilflyttede latin-amerikanere.

Ønske

Jeg hadde jo selvsagt ALDRI trodd jeg skulle komme til å si dette...

... men nå kan det godt få lov til å regne litt altså!

Samtidig håper jeg det ikke kommer en dråpe på noen av dere i morgen!

Om vær og lesing

Det har blitt varmt. Akkurat så varmt at vi syns det ikke trenger bli varmere nå.
Jeg har innsett hvilken genial oppfinnelse air-condition virkelig er, og at dersom sjokoladen har ligget i romtemperatur må den sjokkbehandles i fryseboksen 10-15 minutter før den igjen har spiselig konsistens. Varm middag kommer ikke på tale, og jeg har blitt meget fantasifull på middagssalatene. Håndholdte vifter er IKKE bare en gimmick for turister, men faktisk et veldig nyttig tilbehør for de spanske señoraene. Fysisk aktivitet legges til før klokka tolv på formiddagen eller etter klokka åtte, da ligger temperaturen under 30C.

Værmeldingstjenesten jeg bruker har byttet ut den sedvanlige solen med et illrødt, dampende termometer og kaller det hele "unseasonably hot". Greit det. Jeg sitter inne og leser hele dagen likevel.

Oppgaven det har vært så mye mas om er nå ferdigskrevet og levert inn. Første eksamen er neste mandag, og lesemaraton har begynt. Jeg leser side opp og side ned om hvordan USA har blandet seg inn i ting de egentlig ikke har noe med, gjennom de siste 200 årene.
Med utgangspunkt i 4 tettskrevne A4-ark som lister opp USAs intervensjoner i Latin-Amerika, leser jeg om kriger, traktater, diplomati, skjulte motiver og anneksjonsforsøk. Jeg har måttet skrive hele den amerikanske presidentrekken på lærebokens tittelblad, for å bruke som referanse, og årstallet for de forskjellige landets frigjøringer bakerst i boken.

Det er ikke så kjedelig som det høres ut som.

Danseløve

Hva gjør en stokk-stiv-null-rytme-i-kroppen-null-peiling nordmann på latino-disko sammen med en gjeng jenter fra Karibien og Sør-Amerika?
Ehm.. vel, hva kan jeg si? Jeg takket ja i et svakt øyeblikk. Siden var det for sent å angre seg.

Jeg kan herved bekrefte at latinske jenter har et ledd i hoftene sine som ikke vi i nord har.
Og at det er ikke bare å få forklart grunntrinnene (de tok jeg ganske greit) og deretter "så bare danser du!!" Bare danser? Hvordan da?

Vel, jeg vrikket på hofter så godt jeg kunne, og lurte fælt på jeg klarte å følge rytmen eller ikke (jepp, det står faktisk så dårlig til!) Venninnene mine fra Puerto Rico og Peru smilte iallefall oppmuntrende og sa jeg var flink. Så da så.

Det var bare å slippe seg løs og trøste seg med at nesten ingen her kjenner meg likevel. Og dessuten skal jeg hjem igjen om ikke så lenge.

Når alt kom til alt hadde jeg det faktisk ganske gøy.

Små gleder for studenter i sør

• jordbær til 1 € halvkiloen. Gode er de også.
• mp3-spiller med batteri som er like utholdende på lesesalen som jeg er.
• musikken som er på den: Alanis Morissete er sint-pike hvis jeg ber henne om det, Nick Cave er makaber på bestilling, Leonard Cohen synger fløyelsmykt i øret mitt, og Bertine Zetliz er klissete-søt-rockete. Og jeg kan skifte mellom dem i takt med humøret.
  
• biblioteket har skrudd på aircondition-anlegget.
• eucalyptus tyggis og småsjokolade.
• online-bøye-spanske-verb-verktøy
• venner hjemme i Norge som kommer med oppmuntrende tilrop via msn.
• vissheten om at de også har eksamen i disse tider
• sitronsorbet
• solkrem og after-sun lotion
• kantinemannen som syns han kjenner meg såpass godt nå at han slår av en spøk når det faller seg naturlig.
  
• den lille office-hjelper-pusekatten i Word som klorer, hopper, maler og mjauer til deg fra tid til annen. Så søt at man nesten blir varm om hjertet.
  

Lagt til senere:

• at det fremdels er full lesesal klokka seks en lørdagskveld. Jeg er vant til at det ikke er ei sjel å se på lesesalen på den tiden av den dagen.
  

PS. To-do listen er oppdatert og tilføyd nye kommentarer.

Tut-tut! Vi vant!

Jeg trodde det var ille når Sevilla vant semifinalen i UEFA-cupen.
Da var jeg på mitt aller mest influensasyke, og hadde akkurat lagt meg når tutingen begynte.
Semifinalen ble spilt på hjemmebane, og det patriotiske hjemmepublikummet var ikke nedpå hele natten som fulgte. Det kjøres rundt i byen, gjerne med folk hengende ut av alle fire vinduene og/eller takluka. De har flagg og skjerf og synger supportersanger, mens sjåføren entusiastisk tuter takten.

Semifinalen sammenfalt med la feria, og nabogata var var viktigste innfartsåre for å komme til området hvor denne feiringen holdes. De begynte like før klokka tolv, først klokka halv fire hadde alle som tutet kommet seg fra stadion til feriaen, og bråket stoppet.

I dag spiltes finalen i UEFA-cupen. I Holland. Jeg tenkte kanskje de verste hooligansene hadde dratt nordover for å få begivenheten med seg live, og at Sevilla by ville nyte noen lunde ro og fred dersom fotballaget skulle dra seieren i land. Så feil kan en ta...
Sevilla vant nemlig 4-0 over Middelsbrough.

Nå koker det her nede. Det tutes i ett sett, ropes og herjes i gatene. Det er dessverre helt akseptert å kjøre bil her nede etter at man har tatt en øl eller åtte, (og man regnes for å være utakknemlig, kjip og vanskelig dersom man nekter å sitte på!) og det er mye galmannskjøring å se i gatene. At fulle passasjerer i tillegg har 2/3 av kroppen utenfor bilen gjør at en av og til lurer på om det kommer til å ende godt.
Noen har spart på fyrverkeriet sitt, bare i tilfelle, og sender nå opp i store mengder. Nattklubbene har planlagt store fester for enten å feire seieren, eller å døyve smerten. Alt ettersom hva som skulle bli nødvendig. Elisa og Lorena har en "if you can't beat them, join them" holdning til det hele, og ser det som en fin anledning til å treffe den jevne sevillaner i ekstremt godt humør.

Jeg skal sende Ragnhild med flybussen i morgen formiddag, og må nok heller belage meg på sengen nå. Selv om jeg neppe får blund på øyet på noen timer.

Tyrefekting

-Ja, men herregud da mann! Du klarer det jo aldri fra den avstanden der! Gå nærmere! Gå nærmere! gauler forståsegpåeren bak meg ned mot banen.
En skulle nesten trodd det var fotballkamp vi var på.

Tyrefekterarenaen var så og si full. Tre menn skulle i ilden, yngstemann var bare 19 år. Ragnhild, Laura og jeg hadde knallgode plasser, på tredje rad. Vi hadde lav kveldssol i ansiktet store deler av tiden, men trøstet oss med at det iallefall gjorde undre for brunfargen vår.
Én okse drepes i løpet av ca 20 minutter. Store beist på like oppunder 500 kilo, avlet ene og alene for dette formålet, møter sine overmenn i unge jyplinger i glorete drakter, og godt polstrede menn til hest.

Picaderoen sitter til hest, og har en nesten 3 meter lang, spiss lanse som han bruker til å spidde oksen i nakken med all sin kraft. Hesten har bind for øyene, for at den ikke skal skremmes av den hissige oksen, og er godt polstret slik at den ikke skal skades. Det ser ut som om hesten holder på å falle når oksen stanger i den med all sin kraft, men den holder seg likevel på beina hver gang. Picaderoen slipper foten ut av stigbøylen, og sparker forgjeves i den digre, svarte oksekroppen for å få bort. Det blåses i trompeter. Tiden er ute. Picaderoene må ut av ringen.

Banderillerosene er tre stykker med rosa tøystykker som jobber sammen for å styre øksen mot picaderoen. Etterpå får to av dem, valgt ved loddtrekning, lov å sette åtte spyd pyntet med fargerike tøy/papir(?)stykker i oksens nakkemuskel. 12 000 publikummere gisper i det banderilleroen unnslipper de skarpe oksehornene med en hårsbredd. Blodet strømmer fra sårene i nakkeregionen. Oksen begynner å bli svekket. Det blåses på nytt i trompeter. Banderillerosene forlater banen og toreroen entrer banen. Et korps av messingblåsere spiller bakgrunnsmusikk mens han jobber.
Toreroen sprader og viser seg frem. Han har tydelig innøvde bevegelser, tripper frem og tilbake mens han vifter med et rødt tørkle. Han bøyer hoften, oksen styker ham langs siden, men løper forbi. Han snur ryggen til det illsinte dyret (jeg fatter ikke at han tør!!!) strekker armen ut og mottar publikums hyllest.
Etter å ha lekt med tyren en stund, utmattet den og vist seg frem for tilskurerene nærmer det seg tid for nådestøtet. Han bytter ut juksekniven han har brukt sålangt med en som virkelig er skarp, og stiller seg like foran oksen.
Det skal være en "fair" avslutning. Oksen skal ikke drepes bakfra, men man skal se den i øynene i det kniven settes.

Dersom kniven er riktig satt går det ikke lang tid for oksen knekker i knærne og siger sammen. Ikke alle toreroene treffer på første forsøk. Yngstemann, han på nitten, har bare begrenset erfaring fra før og trenger åtte forsøk for å få satt kniven på sin første okse. Publikum blir utålmodige, det ristes på hoder, sukkes og stønnes høylydt. Det blir ikke noen hedersbevisning dersom man ikke presterer bedre enn dette. I dag leste jeg i avisen at toreroens onkel ble drept akkurat på denne banen i 1992. Jeg vil tro det var en spesiell opplevelse for ham å debutere nettopp på maestranzaen i Sevilla

En vetrinær er raskt på pletter for å erklære dyret dødt. Tre esler med pyntet seletøy drar den døde oksen ut av banen, men tar en liten seiersrunde rundt den sirkelformede banen først. Det er bare et par minutter å vente, før neste torero er på banen, og en ny okse slippes ut til dødslek. Totalt måtte seks okser bøte med livet denne kvelden.

Dersom publikum er fornøyd med toreroens presasjoner viftes det med hvite tørkler, og han får lov å kutte øret av det døde dyret. Dette er en hedersbetegnelse for vel utført jobb, og går rett inn i tyrefekterens statistikk over meritter.
Mens vi var der ble det viftet to ganger. Første ganger var det bare vel halvparten av publikum som viftet, og dette var ikke godtnok til å få lov å skjære forteller den sevillanske señoraen som sitter ved siden av oss. Andre steder, kanskje, men ikke i Sevilla. Sevillanerene er et kresent publikum. Andre gang det viftes lyser amfiet i hvitt. Det er ikke tvil. Nittenåringen imponerte med sin okse nummer to for kvelden. Han får øre nummer to i sin hittil ganske korte karriære.

Les også om dette hos Ragnhild her.

Næmmen!

Det har skjedd mye siden sist jeg skrev.

I går kveld kom min venninne Ragnhild fra Bergen på besøk. Hun hadde hatt en lang tur, via Oslo og London, men hadde likevel energi til sightseeing i Triana, Santa Cruz og Alfalfa samme kvelden. Sevilla er en pen by, også på nattestid!

I dag har vi vært i Alcázar, sett på katedralen og vært på tyrefekting med Laura.
Tyrefekting var en ganske spesiell opplevelse jeg selvsagt har tenkt å spandere litt mer spalteplass og bilder på, men det må bli i morgen. (Nå er det leggetid!)
Etterpå var det på tide å skrive et nytt kapittel i føljetongen "mat vi aldri har smakt før".
På bildet spiser Laura og jeg en av vårsesongens spesialteter her nede, caracoles.



Jepp! Snegler!

Tannpirkerene brukes til å lirke de små dyrene ut av husene sine, og det smaker slett ikke så verst, det skal sies. Slimete var det iallefall ikke!

Politi og autoritet

Politiet har en mer fremtredende rolle i gatebildet her enn hjemme. Det finnes tre typer av dem:

Lokalpoliti, som er de hyggelige du kan spørre om veien hvis du lurer, som dirigerer trafikk når det drives gravearbeid, og som høflig ber tiggere om å gå et annet sted, hvis de blir for innpåslitne for turistene. Disse er det mange av, og de er over alt.

Guardia Civil var en gang i tiden Francos høyre hånd, og jeg vet jammen ikke helt hva de driver med nå for tiden. Guideboken jeg hadde med meg når jeg kom hit anbefaler imidlertid turister til å holde seg langt unna dem. Det har ikke vært noe problem, jeg har bare sett dem en gang etter at jeg kom hit.

Najonalt politi har enda en annen type uniformer, utstyrt med maskingevær og brukes visst hovedsaklig til å holde vakt på steder hvor dette måtte trenges; ambassader, ved demonstrasjoner osv.

Spanjoler drikker seg sjelden stupfulle, og jeg så de første (voksne) som nesten ikke klarte stå på beina under feria'en. Dette er igrunnen ikke så rart, syns jeg: Spanjolene hadde fri hele uka, man begynner å drikke fra morgenen av og manzanilla'en er har høy alkoholprosent, men smaker ikke alkohol i det hele tatt. Når man kommer til kvelden har de fleste fått i seg en hel del. Og da kommer også problemene:

En kveld jeg var der, var det brødrepar med litt for mye innabords som røk i tottene på hverandre, uvisst av hvilken grunn.
De tok nevene tilbruk, og uniformert lokalpoliti dukket opp før det var gått ett minutt. De kom fem stykker, og bar har pistoler, køller og håndjern i beltet.
Uten å bry seg om å mekle mellom kamphanene trekker to av politimennene frem langkøllene de har hengende i beltene, og begynner å denge løs på ryggtavla til hver av de to. Og da snakker jeg ikke om å kile dem litt på ryggen, men virkelig å slå til med det man har av krefter.

Jeg har vært tilskuer til det hele, er lamslått, og står bare og måper over politimennenes brutalitet. Men det er unektelig effektivt. Basketaket løser seg opp, og de to har nok med å rømme unna politiets slag. Når brødrene er på passelig avstand fra hvernadre får de begge lav, men alvorlig tilsnakk fra politiet, før de sendes i hver sin retning med beskjed om å holde seg langt unna hverandre resten av kvelden. Politimennene henger kølla tilbake, hipser litt på beltet, og tusler tilbake til patruljebilen mens de småprater.

-Så du det?!?! De bare slo løs! gisper jeg til Lorena, som bare trekker på skuldrene. Dette er tydeligvis ikke noe nytt for henne.
-I Norge er politiet vanligvis ikke bevæpnet engang! fortsetter jeg.
-Ikke? Hva er vitsen med politi, da? svarer hun.

Jeg er glad jeg kommer fra et land hvor folk flest har såpass mye respekt for politi, uniform og uautoriteten som følger med, at pistoler er unødvendig.

Språk

Her har jeg har professorer som ikke kan et ord engelsk. Spanjoler i 20-årene, også med høyere utdannelse, kan si "How do you do?" og "I'm from Spanin. Where are you from?"

Engelsk institutt klarer knapt å håndtere pågangen av nye studenter som vil lære verdensspråket, men begynnernivået for engelsk på universitetet tilsvarer 6. klasse-nivået i engelsk hjemme i Norge. (Dette er min egen klassifisering av nivået etter å ha sett på en av eksamensoppgavene.)

Aviser, universtetsrådgivere og bedriftsledere som uttaler seg i pressen er alle enige: skal den unge spanjol komme seg noe sted her i verden er det to ting han eller hun må kunne:
Engelsk, og et minimumsnivå av datakunnskaper. Hos de fleste skorter det på minst ett av punktene!

Norske barn er kløppere med data, og mange går sine foreldre en høy gang i dataforståelse. Norske tenåringer har overhodet ingen problemer med å gjøre seg forstått på engelsk, og gjør det oftest med amerikansk aksent, selv om de aldri har satt sin fot på det amerikanske kontinentet.

Det begynner å gå opp for meg hvilken enorm fordel vi nordmenn faktisk har på dette området.

Horisonter

Det er jo derfor jeg egentlig er her. Det vet jo alle. Det er derfor man sender ungdom (og voksne også, for den saks skyld) ut av landet, for å plukke opp lærdom av den typen som ikke finnes i pensumbøker.

Vi er innstilt på det alle sammen. Jo mer internasjonal vennegjengen er, jo mer lærer man. Jo mer man reiser bort fra selve Sevilla by; det være seg til Granada, Gibraltar eller Marokko, jo mer opplever man, og horisonten utvides noen grader både mot vest og øst.

Det er vel ingen som blir overrasket over å høre at jeg kunne lest om USAs hegemoni over sine naboland mellom de syv fjell også. Men problemet er at der er det ikke like mye å gå på hva horisonter angår som det er her.

Noen ganger tar vi oss i nakken og gjør en større innsats på denne "horisontens" vegne. Laura og Valerie møtte en helt annet kontinent, og en helt annen verdensdel, etter to timer med buss og 35 minutter med ferje (nei, Afrika er ikke lenger borte!) Jeg var selvsagt smått misunnelig på de to som turde å ta seg ut sånn på egenhånd, men tenkte det kanskje var like greit når jeg hørte hvor syke de hadde blitt på turen.

I går gjorde vi noe vi alt har snakket om en stund, noe ingen av oss hadde turt å forsøke før, men hvor sjansen bød seg så til de grader at vi nesten ikke kunne utsette det mer:
Vi spiste froskelår til middag.
Det var ganske godt; fisk møter kylling, både når det gjelder smak og konsistens. Men det er mye ben en må plukke mens en spiser, det er ikke så mye kjøtt på ett enkelt frokselår.
Og her er bildebeviset!