Horisonter

Det er jo derfor jeg egentlig er her. Det vet jo alle. Det er derfor man sender ungdom (og voksne også, for den saks skyld) ut av landet, for å plukke opp lærdom av den typen som ikke finnes i pensumbøker.

Vi er innstilt på det alle sammen. Jo mer internasjonal vennegjengen er, jo mer lærer man. Jo mer man reiser bort fra selve Sevilla by; det være seg til Granada, Gibraltar eller Marokko, jo mer opplever man, og horisonten utvides noen grader både mot vest og øst.

Det er vel ingen som blir overrasket over å høre at jeg kunne lest om USAs hegemoni over sine naboland mellom de syv fjell også. Men problemet er at der er det ikke like mye å gå på hva horisonter angår som det er her.

Noen ganger tar vi oss i nakken og gjør en større innsats på denne "horisontens" vegne. Laura og Valerie møtte en helt annet kontinent, og en helt annen verdensdel, etter to timer med buss og 35 minutter med ferje (nei, Afrika er ikke lenger borte!) Jeg var selvsagt smått misunnelig på de to som turde å ta seg ut sånn på egenhånd, men tenkte det kanskje var like greit når jeg hørte hvor syke de hadde blitt på turen.

I går gjorde vi noe vi alt har snakket om en stund, noe ingen av oss hadde turt å forsøke før, men hvor sjansen bød seg så til de grader at vi nesten ikke kunne utsette det mer:
Vi spiste froskelår til middag.
Det var ganske godt; fisk møter kylling, både når det gjelder smak og konsistens. Men det er mye ben en må plukke mens en spiser, det er ikke så mye kjøtt på ett enkelt frokselår.
Og her er bildebeviset!